Nils Hertzberg – Haukelivegens far

Om man med full rett kaller avdøde skipsreder Ivar Meling fra Haugesund for ”Heilårsvegens far”, så er det like berettiget å kalle prost Nils Hertzberg for ”Haukelivegens far”. Så tidlig som i 1823 sender han et detaljert forslag, hvor han i realiteten finstikket vegen over Haukelifjell. Kjørevegen over Haukeli, som ble bygd mellom 1860 og 1889 følger med små avikelser den veglinge som den allsidige harding – prosten trakk opp.

I ukebladet ”Budstikken” kom det i året 1818 en artikkel som anbefalte myndighetene å bygge en veg over Haukeklifjell mellom Østland og Vestland, for der kunne posten føres frem året rundt. Artikkelens forfatter var Nils Hertzberg, prost i Kinsarvik. Om noen skulle fortjene navnet ”Haukelivegens far”, så måtte det være han.

Tanken om en rideveg over Haukeli var riktignok fremkastet allerede i 1704 av en hovrettsassessor J.E.Ernst. Etter en ferd over fjellet, mellom Bergen og Kongsberg, sendte han inn et forslag om en slik veg til kongen i København. Der nede fant man forslaget overmåte betydningsfullt, besluttet høytidelig å undersøke prosjektet videre, og begravet saken blant helstatens mange andre viktige dokumenter.

Hundre år senere blåste Norges første generalvegintendant, Peder Anker, liv i prosjektet igjen. I 1801 antydet han at Kongsbergvegen burde føres videre, enten over Haukeli til Odda/Fjæra, eller gjennom Numedalen og over Hardangervidda til Eidfjord. Peder Anker, som selv besiktiget traséen over vidda i 1810, måtte oppgi å komme ned til Eidfjord. Vegen vil han imidlertid nødig la fare, og ga en kommisjon i oppdrag å undersøke om det med rimelige omkostninger lot seg gjøre å vri seg ned fra fjellet til Kinsarvik. Kommisjonens medlemmer var vegmester vestenfjells, oberstløyntnant Hammer, H.M.Kongens fogd i Hardanger, herr Rudtz og prosten i Kinsartvik, Nils Hertzberg. Herrene saumfor terrenget, men måtte innberette til Peder Anker at det var like vanskelig å ta vegen ned til Kinsarvik som til Eidfjord. Hos Nils Hertzberg demret nå konturene av en annen mulighet: Vegen over Haukeli, og jo mer han tenkte på tingene, desto klarere forekom det han at dette var den naturlige veglinjen mellom Østland og Vestland. Departementet hadde reagert på hans artikkel i ”Budstikken”, som var et meget ansett blad, og anmodet sin fogd i Hardanger om nærmere opplysninger. Den kjente ikke til en større ekspert i vegsaker enn prosten i Kinsarvik, og Nils Hertzberg lot seg ikke be to ganger.

I 1823 sendte han inn en detaljert utredning der han i virkligheten finstikk et vegen mellom Kongsberg og Hardanger. I hvertfall er den senere Haukeliveg – fra Vinje til Seljestad – bygd helt i samsvar med hans forslag.

’ Sommeren 1826 gransket kapteinene Rye og Schrøder den Hertzberske trasé i marken, og ga veglinjen sin uforbeholdne støtte. Departementet avvek bare på et punkt; vegen burde legges til Fjæra i bunnen av Åkrafjorden, og ikke til Odda innerst i Sørfjorden som prosten hadde foreslått.

I sine betraktninger nevnte Hertzberg at det mellom Røldal og Vinje bare var 4-5 mil fjell å passere, ”men disse fant jeg, ved selv i året 1811 å reise denne veg, neppe lengre enn geografiske mil”. Og bortser man fra Austmannalias slyng, må man gi ham rett i det. Hans karakteristikk av passasjen fra Vågslid til Røldal som fjelldal ”neppe 3000 perpendikulær over havet”, vil vi kanskje sette et spørsmålstegn ved og hevde at det dreier seg om to daler, men det var nok også prosten oppmerksam på. Og 200 meter i underkant på passhøyden var enestående god gjetning; om da prosten ikke hadde med seg en av sine hjemmelagde høydemålere. En ting er sikkert, Hertzberg gir leseren et instruktivt bilde av topografien.

I dag kan man undre seg over tanken på kjøreveg ikke var sterkere fremme i bildet. Nils Hertzberg mente man i første omgang burde nøye seg med rideveg, 3 – 4 alen bred. ”Disse 12 eller flere alen brede veier må man ikke tenke på gjennom bergkløftene”. Og departementets eksperter var enige. Konklusjonen til den første Haukelivegkomité gikk ut på en 4 alens ( 2.5 meter bred rideveg. Forklaringen er såre enkel: Kjøredoninger kunne ikke dominere tanken, når veger knapt eksisterte.

Det kom heller ikke til å skje noe med Haukelivegen på adskillige år. Departementet tok seg en velfortjent pause, og i mellomtiden modnet tanken om en kjøreveg. Nils Hertzberg rykket dog ut igjen i pressen med innlegg for sin kjære Haukeliveg. Det skjedde i Morgenbladet i 1828. Foranledningen var J.C. Dahls – etter prostens mening – temmelig bortkastede reise over vidda fra Numedal til Hardanger på jakt etter norske motiver. På fjellsletten der oppe, skrev Hertzberg, opplever man ikke annet enn hattekollen Hårteigen. Nei, skal man fare til Hardanger, skal man reise gjennom Telemark, til Vinje, over Haukelifjell til Røldal og komme ned i Odda. Denne veg er både makligere, går gjennom bebygde strøk og er langt rikere på variasjoner. Og så trakk han opp en helt ny linje fra sin tryllehatt. ”Det bør trykkes brosjyrer på engelsk, tysk og fransk som veilede utlendinger om de beste og mest interessante ruter i Norge, og disse bør legges ut i konsulatene hvor de fleste utlendinger søker opplysninger om Norge”. Denne tanken var helt orginal – i hvertfall i Norge. Forslaget gir et glimt et inntrykk av prostens dimensjoner. Han var en høyst usedvanlig mann. I sammentrengt form fortoner hans liv seg som et synopsis til en film om en kjempe som med fremsyn, kjærlighet og aldrig sviktende energi åpner veger til en ny tid for land og folk.

Nils Hertzberg var en flammende vegviser, og han var ingen ensom pioner. Man begynner å forstå historien bedre. Når man skjønner at det på hans tid var mange som med visdom og vilje la grunnlaget til rette for et selvstendig Norge.

Prosten i Kinsarvik møtte for Søndre Bergenhus på det første Storting i 1814, den forsamling som skulle ta standpunkt til Mosseknovensjonen og unionen med Sverige. Der la han for dagen en så uforsonlig holdning overfor Sverige at han senere trykt kunne spare seg å søke bispeembede. Johan Nordahl Bruun hadde utpekt den stridbare prosten i Kinsarvik som sin etterfølger. I tros- og unionspørsmål var herrene to alen av samme stykke. Nils Hertzberg var den eneste geistlige i Bergen stift som gamlebispen var dus med. Det varte heller ikke lenge før Nils Hertzberg tok til å feire 17. Mai i prestegårdshagen i Ullensvang. År etter år markerte han på dette vis sin motvilje mot alle former for samhøring med svenskene, bortsett fra kongedømme.

Nils Hertsberg kom til verden på Finnås prestegård på Bømlo i Sunnhordaland som den eldste av 15 søsken. Faren, Peder Harboe Hertzberg, var en ekte opplysningsprest, faktisk ”potetpresten” personlig. Klengenavnet bar han som en hedersbetegnelse, slik sønnen også gjorde det da sognebarna i Kvinnherad tok til å kalle han ”treskopresten”, fordi han ville få dem til å nytte dette praktiske og billige skotøy. Peder Harboe Hertzberg virket som lege i hele Søndre Bergenhus amt, og syslet rent privat med naturvidenskap. Fra han tok sønnen i arv både anlegg og interesser. I omgang med faren ble han innpodet opplysningstidens landsfaderlige innstilling tilø prestekallet. Det var nokså gitt at Nils skulle studere, men for han selv var det ikke opplagt at det måtte bli teologi. Den unge student hadde slått seg på karttegning, og bl.a. laget et kart i stor målestokk over farens prestegjeld. Med et slikt svennestykke å vise for seg ble han konstituert som ”konduktør” for et kart over hele Sunnhordaland. De 50 riksdaler arbeidet innbrakte brukte Hertzberg til en ny reise til København. Selv hadde han lyst til å fortsette som geograf og typograf, men faren fikk han overbevist om at han innenfor prestegjerningens vide ramme fritt kunne dyrke sine virenskaplige interesser. Vi som sitter på historiens sengerkant, kan i dag uten vanskelighet se at hans tid som kartograf var et ledd i Haukelivegens saga.

Nils Hertzberg ble cand.teol. ( 1783), virket som kappelan i Finnås til han ble kalt til sogneprest i Kvinnherad (1785) og kunne ta til med den gjerning som for han var hovedsaken; å formidle mellom det store og det lille samfunn, mellom staten og sognet. Men også som formidler var han unntagelsesmenneske, for han gjaldt det opplysninger i begge retninger. Nils Hertzberg anså det også betydningsfullt å fortelle den store verden om den lille og særpregede verden som hans prestegjeld representerte. Typisk for harding-prosten var det at han gjerne uttrykte seg på bygdemål, både i tale og skrift: dialektene behersket han som den innfødte han i virkeligheten var.

Ved siden av den rommelige prestegjerningen syslet han med mangt, studerte gamle og nye språk, fordypet seg i filosofi, syslet med astronomi, interesserte seg for metrologi ( hans observasjoner fra Ullensvang gjennom en mannsalder er enestående) foruten at han konstruerte og bygde barometre, termometre og andre instrumenter han hadde bruk for i sin omgang med naturvitenskapene. Det hører også til bildet av denne allsidige mann at han var en usedvanlig netthendt kar, en”mecanicus” som det het i tidens høytidelige språk.

I 1802 finner vi Nils Hertzberg på fremskrittets ytterste skanse. Koppene herjet i Kvinnherad. Seks år tidligere hadde dr. Jenner i England funnet frem til en brukbar vaksine. Dr Monrad brukte den med godt resultat i Bergen i 1801 og da koppene kom til Hardanger året etter var ikkje presten sen om å anskaffe vaksinen. Bøndene protesterte, dette var å sette seg opp mot forsynet; først da Nils Hertzberg vaksinerte sine egne barn, ga de opp motstanden. I 1803 finner vi vår helt – vi bruker ordet i dyp beundring – som hospitant ved Fredriks hospital i København. Geografen, teologen, filosofen og filologen skaffet seg nå også en medisinsk utdannelse, og vi for vår del ville være ytterst forsiktig med å anvende betegnelsen ”amatørmessig" på hans medisinske gjerninger. 300 barn hadde han vaksinert, og kanskje reddet i Kvinnherad. Koppene møtte han også i Kinsarvik, hvor han ble utnevnt til sogneprest i 1803. Han organiserte motstanden mot folkesotten og knekket epedemien. Hans kamp mot koppene var en av grunnene til at Danmark – Norge innførte tvungen vaksinasjon allerede i 1810, og for sin medisinske velgjeringer ble han dekorert med Daneborg. Ordenen brydde han seg ikke så meget om; det som gledet han var at han hadde vært med på å fordrive ”barnemorderen”. Og det som betydde enda mer, reddet mennesker fra ”blindhet, døvhet og et defigurert legeme”.

Det hadde kanskje vært riktig å slutte omtalen av Nils Hertzberg her, men portrettet mangler vesentlige trekk. Prosten i Kinsarvik var landets første beviste turist- og reiselivsmann. Landslaget for reiselivet i Norge personlig gjennom nesten 40 år. Han satt på Ullensvang prestegård i Hardanger, omgitt av skjønnheter som Folgefonna , Vøringsfossen, Skjeggedalsfossen og Sørfjorden. Skjeggedalsfossen anbefalte han iherdig (den forsvant i Tysse II i 1967), men oppnådde ikke å bevare andre i Ringedalen enn godseier Formann på Lysekloster.

I 1836 kom den kjente danske politiker Orla Lehmann over Haukeli og havnet naturligvis hos Hertzberg i Ullensvang. I sin bok ” Norge og Nordmændene” skriver han: Et av de bekjenteste steder ved Hardangerfjorden er prestegården Ullensvang hvor daværende innehaver, prost Hertzberg, ved sin gjestfrihet hadde ervervet seg nesten europeisk navn”.

Hertzbergs gjestfrihet kjente ingen grenser. I sannhetens navn må det også sies at han selv i høy grad var interessert i å drøfte tidens tanker, å prøve sine eigne synspunkter på sine fornemme gjester. I de dager var det helst bereiste personer, nærmest oppdagelsesreisebde, selebriteter fra europeisk åndsliv og engelsk aristokrativ som oppsøkte Hardanger og Vøringsfossen.

Fra 1804 noterte han seg navnene på sine utenlandske og mer prominente norske gjester. Det kunne være 2 - 3 i året, for plutselig å stige til 18 i 1833. Det året meldte en helt ny kategori reisende sin ankomst, engelske rikfolk i egne lystyachter. Nils Hertzberg førte alt inn i sin dagbok, som dermed ble landets første turiststatestikk .

Omkring 1830 kom Charles Elliot fra vidda ned til Lofthus. I boken”Letters from the North of Europe” ( London 1832) forteller han om det inntrykk Ullensvang, Folgefonna og Sørfjorden gjorde på han: ”Det er dristig sagt, men allikevel sant, at hverken Alpene eller Himalaya kan jeg minnest å ha sett et utsyn som samtidig er så storslått og yndefullt som dette. Jeg misunner nordmenn det landet de har. ”Med slike talsmenn i utlandet, og Nils Hertzberg i Hardanger, var Norges turistreklame på gode hender. Det var først da dørene lukkes seg på prestegården i Ullensvang at det ble behov for hoteller i Hardanger.

Nils Hertzberg oversatte en bok om Australia av en annen engelsk oppdagelsesreisende, løyntant Breton som også besøkte ham i Ullensvang. I et etterord gir han en del opplysninger om seg selv. Her forteller han at han hadde syslet med mangt i sin tid, men ikke drevet det til mer enn amatørskap på noe felt: ”Åndskraft og stilling i livet forbød meg at erverve mer enn en tinktur av videnskapene”, og han la til, ”høyere geistlige trappe enn den jeg stod på, har jeg aldri attrået, thi jeg kjente meg dertil uduelig, men ikke alldeles ubekvem til det jeg ble”. Etterordet forteller om ydmykhet på bunnen av en ildsjel.

Claus Pavel kom til å innta den bispestol i Bergen som Johan Nordal Bruun hadde tiltenkt Hertzberg. Biskop Pavels dagboksopptegnelser er et viktig bidrag til tidens person- og kulturhistorie, og av disse fremgår det at han regnet prosten i Kinsarvik for stiftets beste predikant, eg gjerv og vittig person, som hadde lett for å fare opp og lett for å tilgi. Ærlig innrømmet han at Nils Hertzberg var litt for mye av en ildsjel til at han, den diplomatiske Pavel kunne tenke seg å pleie daglig omgang med prosten.

Nils Hertzberg var med overalt. I bygdeboka for Indre Hardanger finner vi han nærmest på hver side. Ingen embetsmann, verken før eller senere der inne i fjorden har ruvet og favnet så vidt som han.

I sitt forhold til sine sognebarn var han patriarkalsk, hans innstilling til kristendomen var ortodoks, men i motsetning til mange av sine embetsbrødre la han ingen hindring i veien for Hans Nilsen Hauges venner. Ville folk lytte til dem, så var det deres egen sak. Da hans egen kapellan nektet å ektevie en jente som lå i barselsengen, gjorde gamleprosten det. Han som hadde tordnet mot lørdagsfriing fra prekestolen. I sitt frisinn og sin menneskekjærlighetn var han først og fremst Nils Hertzberg.

Prosten i Kinsarvik ruvet også i landsmålestokk. Han målte høyden på fjelltopper, foretok daglige meterologiske observasjoner, gjorde astronomiske iaktagelser, ga sin mening til kjenne om rikspolitiske saker, utarbeidet en mønstergyldig beskrivelse av Kinsarvik prestegjeld. Og alt ble publisert i ”Budstikken”, ”Den Constitutionelle”, ”Hermoder”, og ”Magazin for naturvidenskaperne”. Aviser, ukeblader og vitenskaplige tidsskrifter sto åpne for Hertzberg. I Halvorsens forfatterleksikon fyller titlene på det han har fått trykt 3 sider. Kan det så forundre noen at han også var en kraftkar, en spreking som gjorde hallingkast i sitt 60 år? Da alderen meldte seg angrep det synet, det organ som han minst kunne unnvære. Fra 1836 var han helt blind av stær.

Atter eg gang skjer det noe nesten mirakuløst i hans liv. På den tid bodde der i Ullensvang en underlig engelsk lege, som fortalte Nils Hertzberg at han kunne gi han synet tilbake, i det minste et øyeblikk. Prosten som hadde avslått hertugen av Rutlands tilbud om øyespesialist i London, aksepterte tilbudet fra den ukjente som skjebnen hadde skyllet i land i hans prestegjeld. Legen opererte han, et øyeblikk så han sine kjære, så ble synet borte. Legen fant det hensiktsløst å operere det andre øyet.

Nils Hertzberg fortsatte å utøve sin prestegjerning, med Per klokkar som suflør. Sognebarna var det ikkje farlig med, han kjente storparten på røsten, men det ergret ham når klokkeren sparte på stemmen. Da hendte det man hørte gamleprosten hvese høylydt; ” Tal høyere klokker”.

I dag vet ingen hvem Nils Hertzberg var, men nesten alle kjenner disse linjer av Johan Sebastian Welhaven: ”Fordi du var et lys for dine fjorde, fordi du brenner for ditt elskte land, fordi du ikke visste hva du gjorde har jeg tilgivet dig, du gamle mann” Den blinde prost i Hardanger gråt da han fikk lest disse linjer for seg. Han hadde også tilgitt Welhaven for Norges demring, et dikt han hadde oppfattet som hån mot det fedreland han hadde elsket frem med sitt varme hjerte.

En slik mann var Haukelivegens far.


Haukelivegen - Ragnvald Christenson - ragnv-c@online.no - 916 63 922