Bosetning, Pilegrimsferder og gamle navn

I gleden over at riksveg 10, Haugesund – Drammen er blitt helårsveg, kan det være en tanke å minne om ferdeselsvegen over Haukeli har røtter langt tilbake i middelalderen. Sagaene beretter om celebre personer som dro over fjellet her i gamal tid. En annen viktig kilde til belysning av trafikken over Haukelifjell er stedsnavnene. De forteller bl.a. om livlig pilegrimsfart, marknadsferder, om tjuer og kjeltringer som overfalt reisende, og ikke minst om den eldste turisten i fjellet – reinsjegeren.

” Den som ikke ve slå i regn, fær ´kje høye i go á veret”, var et av de mange ordtak folk i Røldal krydret samtalen sin med i gamle dager. Denne lille artikkelen handler imidlertid ikke om jordbruk og livsvisdom, sitatet er tatt med for å vise at ”a” er den vanligste endevokalen i Røldalsmålet og dermed peke på sammenhengen med talemålet i fjordbygdene i Rogaland og Sunnhordland. Røldal ble befolket av innflyttere fra de nærmeste fjordbygdene, og fra Røldal dro nye utflyttere over fjellet til Telemark og slo seg ned i de øvre bygdene der.

I Vinje finner vi gårdsnavn som Kvam, Hom, Hovde av klar vestlandsk herkomst, og selve bygdenavnet er et ”vin-navn” som ikke kan være kommet fra Agder eller Setesdal. Senere, da fjellbygdene fikk overskudd på folk, gikk strømmen tilbake til Røldal. Da er vi kommet så langt ut i historien av vi kan følge folkeforflyttingen i kirkebøkene.

Dette stammemessige fellesskap mellom ryger, roldøler, andre hardinger og teler forteller om ferdsel i meget gammel tid over Haukelifjell og Røldalsfjell. Et stykke ut i middelalderen får vi også litteraturens bekreftelse på at fjellovergangen over Haukeli var kjent og brukt. I Orkenøyingasaga berettes det at sogningen Jon Fot dro om Røldal da han i 1129 skulle gjeste sin morbror i Setesdalen. Over Haukeli til Åkrafjorden flyktet Gregorius Dagsson med 90 mann fra Øystein Haraldsson i 1150. Han for nedover fjellene, beretter Inges saga, kom ned til Hardanger og dro videre til Stødle i Etne, hvor Erling Skakke tok vel imot han. Noen Runekjevler som er funnet i Vinje kirke forteller at Erling Skakkes sønn Sigurd streifet omkring med baglerflokker i Telemark i de siste år av Sverres regjeringstid. To ganger reiste han gjennom Vinje på vei til Østlandet, og begge gangene er det rimelig å anta at han kom over Haukeli.

Borgerkrigenes streiftog, som sagaene forteller om, må betegnes som en mer tilfeldig form for reiseliv. Trafikken blir det først tale om i samband med pilegrimsferdene til Røldalskirken. Denne valfarten knytter seg til krusefikset av eiketre som omkring jonsokleitet sondret ut en helbredende svette. Pilegrimene tørket av Kristurfigurens panne for senere å stryke den på syke og verkbrudne lemmer. Det fuktige klede kunne man også føre med til de lidende hjemme.

Så tidlig som omkring 1300 synes Røldalskrusifiksets ry for helbredelse å være alminnelig kjent. I hvertfall vet vi at det fra den tid ble holdt en egen messe for pilegrimer ved det gamle jonsokleitet d.v.s omkring 6. Juli.

Pilegrimsvegene til Røldal var merket med kors, hvor de valfartende stoppet for å knele og be. Følger vi ruten fra Opedal ( Lofthus) i Hardanger forteller stedsnavnene oss at det må ha vært slike hvilesteder ved Krossen i Måge på vestsiden av Sørfjorden ( her gikk ferden med bat på fjorden), Krossgard ved Hildal mellom Odda og Låtefosen, Kross mellom Brekke og Heng, og Krossækre ved Låte. På Røldalsiden har vi navnet Krosslut både ved Horda og Hamre i selve kirkebygda. Fra det siste stedet slente pilegrimene seg frem på sine knær til kirken.

Tradisjonens makt var sterk i det gamle bygdesamfunnet; de aller fleste av disse en gang korsmerkte stedene var faste hvilesteder så lenge de gamle ferdselsveger var i bruk.

Følger vi så ruten over fjellet fra Telemark, viser også stedsnavnene her spor etter pilegrimene. Folk som kom østfra må hatt en rasteplass ved Hustuftene, der Haukelisæter nå ligger. Navnet Kyrkjeneset like i nærheten skriver seg ifølge et gammelt sagn fra et kapell som, skal ha stått der. Etter kapellet finnes ingen levninger verken i marken eller litteraturen. Antaglig er det teler på veg til Røldalskirken som har hatt fast hvilested der, og på det viset er kirkenavnet blitt knyttet til neset.

På austsida av Edlandsbygda finn vi Krosslid, som truleg var ein rasteplass for pilegrimane på veg til Røldal. På Haukeliheie tett innmed pilegrimsvegen finn me Olavskjelda. Fra Hustuftene er det to dryge mil gjennom Dyrskard til Olavsteinen i Terjebudalen. Olavsteinen skiftet senere navn til Torvhussteinen, da eieren av Austmannalia bygde seg et torvhus der. Det opprinnlige navnet på steinen har nok tilknytning til Olav den hellige, slik tilfelle er med andre Olavsnavn i landet, og da syner vi sammenhengen med pilegrimene igjen. Noen kilometer fra kirken ba austmennene en siste bønn ved Krossen i Krosslia. Hardingane kalte telene som kom østfra for austmenn, og det er den enkle forklaring på et navn som Austmannalia.

Mange har undret seg over at jonsokmessen og valfarten til Røldalskirken kunne holde seg i 300 år etter reformasjonen var innført i Norge. Folk hadde levet seg inn i kartolsk tro og tradisjon. Det skulle mer enn en reformasjon til for å gjøre slutt på håpet om å vinne legedom for tunge lidelser og vannførhet. Dessuten flyttet presten fra Røldal etter reformasjonen. Kirken ble anneks til Suldal, og det ble så som så med det kirkelige tilsynet i den avsides bygda. Den tredje grunnen er svært prosaisk, nemlig at eierne av Røldalskirken, bøndene omkring, hadde inntekter av valfarten. De helsesøkende ofret til dels store beløp til kirken. En slik inntektskilde i et fattig bygdesamfunn var det ikke lett å si nei til, selv om trosgrunnlaget etterhånden hadde endret seg.

Den 7. Juli 1835 kom prosten i Ryfylke O. L. Løberg på visitas til Røldal, og det på selve dagen for den gamle jonsokmesse det året. Fra han skriver seg også den eneste beretning vi har om pilegrimsferdene til Røldalskirken. Det hører for øvrig til historien at ingen visitas av prost eller bisp hadde bæret bygda på 25 år.

Prosten overvar jonsokmessen som ble forettet av en mumlende lekmann, og forteller levende om pilegrimene som ”tørket Sveden av Billedets Pande og Ansigt, hvorefter de med stor Omhyggelighed gjemte den fuktige Klud”.

Dette var den siste valfart til Røldal kirke. Prosten i Ryfylke sørget for å stanse den. ( det har kome fram opplysningar seinare som visar at pilegrimsvandringane heldt fram til omkring 1850) Det var imidlertid ikke siste gang roldølingene kom i konflikt med statskirken. Omkring 1850 voks det opp et kvekersamfunn i Botnen ved sørenden av Røldalsvatnet, og i slutten av sekstiårene var det hele 70 kvekere i bygda. Men nå fikk vennene vansker med myndighetene, og det gjaldt både skole, prestetiende og militærvesen. Året etter seilte sluppen ” Heros” fra Stavanger med 44 kvekere fra Røldal om bord. De hadde foretrukket den nye verdens frihet fremfor hjemlandets stengsler. Kvekerbevegelsen i Røldal døde ut.

Hærferd og valfart er viktige deler av mange samferdselsvegers utvikling. Enda mer kan ofte handelen bety. Den hører også med i Haukelivegens saga. Trass i all tradisjon gikk det tilbake med valfarten til Røldal etter reformasjonen. I valfartens spor grodde imidlertid Røldalsmarkedet opp som et betydelig stevne for varebytte mellom austmenn (teler), nordmenn (hardingar) og søringer ( ryger og sunnhordlerndinger.) Markedet tok til første tirsdag etter jonsok, senere bestemte kongen at det skulle holdes tredje tirsdag etter jonsok. Røldalsmarkede var først og fremst et heste marked. Her skaffet telene seg fjordhester de trengte til tømmerkjøring i de brattlendte bygdene sine. Foruten hest førte hardingene med seg tørrfisk, sild, humle, øl og annet munngodt, samt ullvarer. Hesteryggene til å frakte varene på hadde de jo.

Som andre stevneplasser var Røldalsmarkedet et belivet sommertreff. Spreke karer prøvde krefter, brennevin og øl ble traktert i liberale mengder, og jentene var – for å si det pent – sterkt i vinden.

I en gammel markedsavis heter det: ” Til marknaden av møyer eit hundre full kjem / Eg trur ´kje som møyar dei tie vend heim”.

Det var dog ikke umoral og offentleg forargelse som gjorde slutt på markedet i Røldal. Naturen selv sørget for det. I 1763 gjorde et stort ras stevneplassen ubrukelig, og så tok hestekarene fra Sørfjorden til å drive beinveges over vidda til Rauland og markedet der. 16 septemberr 1809 ble Røldalsstevnet offesielt begravet ved kongelig resolusjon.

Også markedsferdene har sett navnespor etter seg i fjellet. Inne i Nygardslia øst for Røldal støter vi på det merkelige navnet Kastebergdokkja. Her var det ”varo” eller ”kast” i gamle dagar. Man kunne kaste seg til lykke på Kastebergdokkja, nermere bestemt sikre seg hell i handel. Blant telene het det seg at de kom til å kjøpe like mange gode gamper som de fikk stein til å ligge i ro på berget.

Langs Ulevåvatnet er det tre store steinar som ferdafolk til alle tider har bitt seg merke i: Pepparsteinen, Osmundsteinen og Helleikshævet. Disse steinene var velkjente for hestehandlere og andre som for over fjellet. Ble de overrasket av uvær eller kom mørket for brått på dem, så søkte de ly under disse steinene.

I hovedsassessor J.E.Ernsts melding til kongen om sin ferd over Haukelifjell i 1704 heter det: ”Ved Ulfvadet er Herberget et Hul under en stor Heller, hvor det kan ligge vel tolv Personer under, og Bøndene om natten ligger, naar de ei kan naa over”.

Kanskje var dette steinen som senere fikk navnet Helleikshævet etter Helleik Melhus som hadde storfe i fjellet og brukte hævet under steinen til bolig. Osmundssteinen har også navn etter en person, men hva med Peppar – eller Piparsteinen?. Det er ikke greit å si hva navnet kommer av. Stedsnavnforskeren Eivind Vågslid antyder en mulig sammenheng med en tyv fra Numedal som ble kalt Pipargarden etter garden han kom fra. Det er kjent at han drev sine kjeltringsstreker i Haukelitraktene på 1700 talet. Dessuten vet man at noen digre steiner som han holdt til under i Vinje kalles Piparsteinene etter han. Om denne tydingen ikke skulle være rektig har navnet antaglig samenheng med ”musikant, fløyteblåser”, kfr. Pipervika hvor Akershus musikantene bodde,. Men navnet kan også helt enkelt komme av pepper; krydret heter ”pepar” i Røldal og ”pipar” i Vinje.

Nedenfor Gorseidet gikk gamleveien forbi den store Histeinen. Det var også et av losjiene for ferdafolk, og her synes sammenheng med ”bjørnehi” å være nærliggende. Da tar vi like godt spranget helt over i dyreriket. Skal man dømme etter kartet, så har jegere og veidemenn ytt større bidrag til navnefloraen enn noen andre kategorier av ferdafolk. Slike navn gir innsyn i fjerne tiders levevilkår. Uten jakt og fiske var det ikke råd for fjellbygdens folk å livberge seg. Reinsdyrjakten har tydligvis stått i en særstilling.

I Røldals nordfjell finner vi navn på kartet som Simlehovden, Dyraskora og Reinstigen. Ved Novlevassdraget i østfjellet støter vi på Reinsvatnet, Reinsstulen og Reinsvadet. Lenger øst på Haukelifjell det velkjente Dyrskar og Dyranuten. Et sagn forteller riktignok at Dyrskard er kalt opp etter en slåsskjempe, Dyre fra Telemark, som her ble felt av en enda sterkere harding. Den forklaringen kan vi trygt skrive på en senere bygdepatriotismes regning.

Haukeli eksisterer i dag kun som grendenavn, Haukeli kommer også fra dyreriket – ”lia der hauken holder til ”, og det opprinnelige gårdsnavnet har smittet av på Haukelifjell, Haukeligrend, Haukelisæter og Haukelivegen. Det gamle navn på Haukelisæter var som nevnt Hustuftene.


Haukelivegen - Ragnvald Christenson - ragnv-c@online.no - 916 63 922