Over Haukelifjell i 1858

W.Mattieu Williams er ikke den første som har funnet ut at kart og reisehandbøker er kommet vegbyggere i forkjøpet. Da han dro over Haukelifjell i 1858 var riktignok den første bevilling til Haukelivegen lokket ut av Stortinget, men den hadde ikke rukket å sette nevneverdige spor i terrenget. Vi trekker frem den engelske ”oppdagelselsreisende”s beretning fordi den setter åpningen av helårsvegen over Haukeli til Haugesund vinteren 1967/68 i det rette historiske relieff.

En av de beste av forrige århundres mange reiseskildringer på engelsk om Norge er W. Mattieu Williams ” Through Norway with knapsack” ( Til fots gjennom Norge. Cappelen 1965 ) Så må det også innrømmes at denne lærde, elskverdige, observante og fremfor alt spreke engelskmann ikkje skydde noen anstrengelser for å skaffe seg intimt kjennskap til landet. Sommeren 1858 vandret han på sine ben gjennom store deler av Sør – Norge, og som denne lille beretningen skal vise var han ikke alltid like heldig med valg av vegar og nattkvarter.

Hans vandring gjennom Seljestadjuvet og over Haukelifjell skulle således bli en smule bekymringsfull. Saken var at han var kommet vårt Stortings vegbevillinger i forkjøpet, og bare i helt ubetydeli og grad fikk nyte godt av dets omsorg for vegfarendes på disse kanter av landet. Han bega seg imidlertid trøstig iveg, for han hadde ikke lest i Murrays ” Reisehandbok for Nord-Europa” – den første guide som omtaler Norge (i1839) at vegen skulle være helt upåklaglig. Forklaringen er muligens den at avsnittet om Norge var skrevet av en uforbederlig orginal, Michael Biddulph, som dro omkring i landet med ei ku, som reisefølge, og kanskje ikke tok vegstellet så nøye. For øvrig pådrog han seg det treffende firmanavn ”Biddulph & Co.” Vår vandrende venn startet fra Odda om ettermiddagen og hadde tenkt frem til Skaret ( Steinaberg bru), men da han nådde Sandvinvatnet fant han vegen så vederstyggelig at han ble nødt til å overnatte på Hildal. Og så overlater vi ordet til W.Mattieu Williams selv: ” Neste mortgen vandret jeg opp gjennom dalen på en kroket sti, mellom steiner og brattheng som var overgrodd av furu og bjerk og stripet opp av larmende bekker og lystige fosser. Jeg kom forbi adskillige fattige gårder på småsletter, hvor elva en gang hadde vært vann og nådigst latt litt jord bli tilbake. Et sted følger stien en hylle i bratthenget og snor seg følgelig rundt fjellsiden i stor høyde. Der var det noen herlige utsyn over flere dalfører samtidig. Et annet sted stuper fjellveggen 1500 loddrette fot ned i elva, men omsider kom jeg da frem til snaufjellet og snøflekker. Waligorskis kart er helt misvisende. Murrays ” Reisehandbok for Nord-Europa.”, side 187 omtaler strekningen fra kare til Seljestad som ” den siste hvor karjoler kan benyttest” Slikt er virkelig morsomt å lese på selve stedet hvor det viser seg at ”vegen” enkelte steder bare er en 3 fot bred trapp som ruser utfor fjellsiden i 80 grader helning og ramler ned omkring en halvmeter i trinnet. Norske fjordinger og karjoler tar seg visseli og frem på ganske forbløffende veger, men denne her overgår nok selv deres evner” Ettersom Williams moret seg over forskjellen mellom kart og guide på den ene siden og et gjenstridig norsk terreng på den andre, er det ingen grunn for oss til ikke å humre litt med ham, og kanskje rote frem en mulig forklaring på Murrays feiltagelse. Waligorskis plassering av vegen på den andre siden av elva er det ingen grunn til å bli bestyret over. Slik skjer den dag i dag på karter i beskjeden målestokk.

Murray, eller Biddulph & co. , kan ha hørt rykter om at det var bygd veg på vestsiden av juvet nedenfor Seljestad. Mellom 1818 og 1823 hadde man arbeidet noe her, men det var på ingen måte kjøreveg.

Bøndene nøyet seg med en kløvveg som også kunne leier krøtter langs. På denne vandret altså Williams forholdsvis trygt frem til Seljestad, nådde toppen av Røldalsfjellet og fulgte en kroket sti ned til ”en mørk, stille innsjø”. På sandsletten ved den øvre enden av sjøen overnattet han i Røldal, ”en samling gårder som en slags landsby”.

Her burde nok vår vandringsmann ha fulgt de innfødtes råd og skaffet seg en fører til den videre ferd over Haukelifjell. Ikke på grunn av mangel på stier, men for å dra nytte av en bygdemanns kjennskap til det virvar av trokk som prydet fjellet. La oss høre hvordan det gikk neste morgen: ”Neste morgen la jeg iverig iveg for å krysse Haukelifjell til Telemark. Førtitre engelske mil over fjellet svarer til minst seksti på landeveien, og jeg regnet derfor med å bruke en dag og en natt på ferden. På kartet er en sti tydelig merket, men ingen seter eller rasteplass av noe slag på hele strekningen. I Røldal forsøkte mann å overtale meg til å leie en fører, men jeg stolte for mye på mitt eget fjellvett. Desuten sier Murrey at dette er en postveg, og prater helt fortrolig om karjoler, lange avstander mellom skysskiftene o.s.v, hvilket er enda morsommere enn guidens beskrivelse av min rute dagen før.” ”Der går en slags veg omtrent en engelsk mil ut av Røldal, men ikke bygd for noe hjul. Senere er det bare sti, kanskje en fot bred, rett og slett hestetråkk på stein, og til og med denne stien blir fullstendig borte hver gang man kommer til en myr, og slike er det mange av. Stien er virkelig vanskelig å følge, for selv om kartet ikke viser noen seter så er det i virkeligheten mange slike, og stiene til disse kan lett forvksles med selve tråkket over fjellet. Dette fjellet er, som de fleste andre jeg har ferdes over, for det meste kjedelig, ensformig ødemark, oppspedd med mange myrer, mange stillestående tjern eller vann, og en og annen fjellrygg. Hele dagen vandret jeg i slikt lende, og mot kvelden kom jeg til en fjellrygg.” ”Snart ble det for mørkt til å følge stien videre, og jeg lette opp et ”soveværelse”. Jeg fant et førsteklasses, en heller under et fremspring i fjellet, hvor gulvet var et fint uthult steinblokk.

Dette fikk jeg rede på ved å kaste en fyrstikk inn i hulen: jeg tenkte at et slikt koselig nattkvarter kanskje allerede var opptatt av en bjørn, eller en ulverfamilie. Etter å ha brakt på det rene at leiligheten stod ledig, krøp jeg inn, trakk min reserveskjorte over vesten, og alle de sokkene jeg eide på hender og føtter, krøllet meg sammen i hulromet i steinen, la pistolen slik at eg lett kunne nå den i tilfellet firbent besøk. Ryggsekken under hodet og falt snart i søvn. Noen timer senere våknet jeg hutrende av kulde. Videre undersøkelser viste at jeg var våt: saken var at jeg lå i en vanndam, og vannet kom fra fjellet over. Det regnet voldsomt, luften var tett av skodde. Det hyggelige hulningen i steinen var rett å slett et basseng for dråper fra taket, og det var ganske tydelig at det var velbrukt” ”Regnet og skodden sammen med mørket gjorde det nærmest umulig å fortsette, men gjennomvåt som jeg var, så jeg heller ikke med glede frem til å stå eller sitte meg gjennom natten. Fjellsiden var delvis dekket av lave busker og dvergbjerk. Etter å ha vandret en stund, kom je på en strålende ide: Jeg bestemte meg for å gjøre oppp ild og statte straks i gang. Et vindfeldt tre tjente som brenne, men etter 3-4 timers iherdig strev oppnådde jeg heller ikke mer enn å få det til å ryke og ulme. Tiden gikk imidlertid som en røyk. Mitt råd til alle ferdafolk som overraskes av natten er å gjøre opp ild, eller i hvert fall forsøkte; innsamling av ved, kunstferdig oppbygging av bålet med tanke på trekken, antennelsen og blåsingen, de spirende håp når en flamme oppstår, de forskjellige former for fortvilelse som melder seg når den dør ut, bringer en forbløffende fort gjennom de mørke timer” Da dagen demret fant jeg at jeg vandret langt bort fra alt som minnet om sti og gikk derfor en time eller to etter kompasset inntil jeg fant en sti som noenlunde gikk i den retning jeg skulle.

Jeg fulgte den til en plass som kalles Flothyl, en liten grend hvor jeg nok kunne få både losji og mat, men det ville ikke min syndige stivnakkede sjel. Hadde jeg tatt mål av meg å nå frem til Gugård (Gugarden) i Haukeligrend, så ville pinen ved å ikke å nå målet være langt større enn den fysiske anstrengelsen av å vandre ytterligere 10 engelske mil: Det var strekningen som gjensto ifølge de opplysninger jeg fikk av folket på Flothyl.” ”Så vidt jeg forstår hadde jeg mistet den egentlige stien og kommet over på en annen som løper parallelt med denne 5 – 6 engelske mil lenger sør. Kanskje hadde jeg tapt stien på et tidlig stadium, der den ifølge kartet mitt går mellom Ulevatn og Ståvatn, og senere fortsetterlangs nordsiden av en rekke vann. Under enhver omstendighet så jeg ikke noen veg som svarte til den tykke linjen på kartet.” ”Gugård ( Gugarden) nådde jeg klokken 9 om morgenen etter å ha vandret over 50 engelske mil, inkludert mine avvikelser fra den rette sti, og det i et lende som knapt kan måles i mil, ettersom størstedelen av ferden går over myr og ur, opp og ned fjellsider.” Etter vår oppfatning gir W. Mattieu Williams en nøkteren skildring av de besværligheter en turist over Haukelifjell måtte regne med for 200 år siden. En ny veg over fjellet var i emning, dog 20 år senere var det fremdeles mye som manglet på at den var ferdig.- På Telemarksiden gjenstod nesten 9 km veg frem til Haukelisæter, og fra Haukelisæter som stod ferdig før vegen, måtte man fremdeles vandre 3 gamle mil ( 34 km) over fjellet fra Røldal. Derfra var det igjen en stump, hinke til fots før man nådde frem til den ferdige vegen på Seljestadsiden. På Telemarksiden ble Haukelivegen farbar i 1876. Først i 1889 var karjolvegen mellom Østlandet og Vestlandet over Haukeli ferdigbygd i hele sin lengde.


Haukelivegen - Ragnvald Christenson - ragnv-c@online.no - 916 63 922