Kjørevegen blir bygd

Når Haukelivegen nå har stått sin prøve som helårsveg, kan det være på sin plass å nevne litt om dens forgjenger – Kjørevegen over fjellet - som fremdeles bitvis vil være i bruk om sommeren, da turisttrafikken vil bli dirigert utenom tunellene. Kjørevegen over Haukeli hadde en lang og smertelig tilkomst. Det var så vidt den kom bilen i forkjøpet. I 1889 kunne vegen åpnes. Sytten år senere rullet den første bilen over Haukeli. Først i 1943 kunne man kjøre Haukelivegen frem til Haugesund.

” Min morfar var lensmann i Røldal, og der var min farfar prest.

Vi reiste dit ofte om sommeren, vi kjørte med kjerre og hest.

Først seilte vi oppover Bandak, Turen var trøttsam og stri, Om kvelden de fjerrde dagen var vi i Austmannali.” Slik heter det i ”Veien” – et essay på vers av Zinken Hopp i den norske Turistforenings årbok for 1943.

Ikke å undres over at turen var ”trøttsam og stri”, det hadde også tatt tid å bygge Haukelivegen. Da sjefen for Indredepartementet, Fredrik Stang i 1854 fremmet proposisjonen for Stortinget om anlegg av en høyfjellsveg fra Vinje til Odda eller Fjæra i Hardanger, antydet han optimistisk at vegen kunne bygges på 7 år. Kanskje kunne det ha gått slik, om Stortinget ikke med Vegloven av 1851 hadde gitt seg selv den detaljerte bevilgningsrett i vegsaker – tidligere hadde Stortinget skjenket departementet en rund sum som dette så fordelte på sine anlegg – og vegkomiteen strøk det foreslåtte beløp til Haukelivegen uten kommentarer.

En ny politisk situasjon var oppstått. Haukelivegen måtte kjempe frem meter for meter i komiteer og korridorer.

Styresmaktene hadde ellers lenge sett seg om etter en bedre løsning for postgangen mellom Christiania og Bergen enn vegen over Filefjell. Det første positive forslag kom fra en hovrettsassessor J.F.Ernst i 1704. Han dro i egen person fra Bergen til Christiania over Røldalsfjellet og Haukelifjell. Som han selv skriver, beslutter han seg til å foreta ”i Guds navn min Hjemreise over disse tvende Fjelde og Kongsberget, ei agtende at de fleste sammen for impassable holdte og mit Liv at bortkaste spaaende”. Sjefen for Sønhordlanske Compagnie, major Peder Montagne Lillienschiold, ledsaget han imidlertid til Røldal, og ”siden forfulgte seg vejen efter den retning jeg senere fik fra Sted til det andet og lot min Copas derhos være min trygge Vejviser og Dommer, om mig. Vejen ble rett anviist eller ej, og ankom saaledes lykkelig til Kongsberget og siden til Christiania”, hvor han leverte en proposisjon med kartskisse til kongen.

J.E.Ernst er altså den første som fremsetter tanken om en Haukeliveg. Utgangspunktet tok han i Fjæra innerst i Åkrafjorden og førte vegen via Røldal, gjennom Dyrskaret til Vågslid i Telemark. Forslaget finnes i Riksarkivet.

J.E.Ernst hevdet at vegen over Haukeli var både stuttere og lettere enn Filefjellsvegen, samt at den kunne opparbeides som rideveg uten synderlige omkostninger. Myndighetenen i Købenmhavn fant prosjektet så lovende at man i kongelig reskript kunnjorde at saken undersøkes. Haukelivegen fikk hvile i 100 år.

Den senere statsminister Peder Anker, ble generalvegintendant i 1789 og like etter århundreskiftet tok han opp tanken om å bygge Kongsbergvegen videre gjennom Numedalen og over Hardfangervidda til Eidfjord, alternativt gjennom Telemark og over Haukeli til Fjæra eller Odda. Sommeren 1810 synfor han selv veglinjen over vidda, og kom til det resultat at det var lett nok å bygge veg over Hardangervidda, men uråd å komme ned Måbødalen til Eidfjord med rimlige omkostninger. Derfor ga han en kommisjon i oppdrag å undersøke om det skulle la seg gjøre på enklere vis å komme ned fra fjellet i Kinsarvik. Kommisjonen konkluderte med at det var like vanskelig.

I denne Kinsarvik – kommisjonen satt imidlertid en herre som ikke så lett ga opp, presten i Kinsarvik, Nils Hertzberg. I artikler og utredninger forfulgte han tanken om Haukelivegen: departementets interesse ble vekket på nytt. Kaptein Rye og Schrøder ble sommeren 1826 sendt i terrenget for å undersøke den Hertzbergske trasé, og de ga presten sin helhjertede støtte. Det hele endte i denne omgang med en departemental komite som anbefalte Haukelivegen anlagt som en 4 alen bred rideveg og ført ned til Fjæra, som i Ernsplanen av 1704.

Heldigvis, får eg vel si, tok embetsverket igjen en liten pause for å komme tilbake til saken i 1839. I en innstilling det året pekte departementet de store fordelene en kjøreveg ville innebære, hvoretter nye undersøkelser ble foretatt.

På Hordalandsiden kom veginspektøren i Søndre Bergenhus amt, cand.teol. Vilhelm Koren, litt for raskt ut av startgropen. I 1840 mottok han en henvendelse fra Røldal formannskap om å finstikke vegen Odda – Røldal. Trøstig, om enn som det skulle vise seg senere, noe ubesindig gikk inspektøren i gang. 12 dager tok han på arbeidet, regningen sendte han til amtet, og fikk den avvist – ikke anvist – året 1842. For det første hadde amtet ardri anmodet han om å foreta arbeidet, for det andre anså man 12 dager for å være sløsing med tiden. Ikke til å undres over at vegen ble rimlig i hine hårde dager. 26.juni 1846 ble det foreslått i en kongelig resolusjon at høfjellsvegen skulle bygges fra Gugarden (Haukeligrend) til Røldal, og at denne senere skulle forlenges til Fjæra eller Odda. Strekningen Gugarden – Hårda i Røldal mente man ville komme på 200 000.- kroner for en 6 alen (3.75 meter) bred kjøreveg, med adgang til å utvides til 7 alen på hensiktsmessige steder. Det høres avskrekkende billig ut i dag. For sikkerhets skyld tilføyet departementet at summen ikke inkluderte noe beløp til bygging av fjellstuer.

Det neste som skjer er at anleggets start utsettes ved kgl.res. av 17. Nov 1847. Vegassistent Finne fra Indredepartementet sendes ut i marken igjen på nye undersøkelser, og dermed er vi omtrent hvor vi startet denne artikkelen – i 1854 – da byggingen av vegen fra Gugarden til Bustetun (Odda) ble beregnet til 848.000, og departementets foreslåtte bevilgning strøket uten at en representant i tinget protesterte.

Tre år senere var Haukelivegen bedre representert i Stortinget. En nybakt stortingsmann fra Hardanger, Johs A. Aga, grep ordet under vegdebatten og oppnådde faktisk å få 80.000 kroner lokket ut av Stortinget til strekningen Skare – Hildal i veglinjen Odda – Røldal. Dette var den første bevilgning til kjørevegen over Haukeli, og Aga hadde fått støtte av tingets mektigste menn, A.M.Schweigaard og A.R.Stabell. Aga familien hadde ellers smertelige erfaringer nettopp fra denne parsellen. Lars J. Aga, bror av Johs. , hadde som lensmann og rotemester for det gamle vegstellet selv måttet bekoste hele omleggingen av Stokkakleiva i Hildalsberget, da så vel amtformannskapet og rotemann ( den ansvarlige gårdbruker) nektet å betale.

I 1863 var vegingeniør, senere vegdirektør, Hans Hagerup Krag på studiereise i Sveits. I Alpene hadde man bygd flere høyfjellsveger. Vegen over Brennerpasset, vistnok den første kjøreveg i sitt slag, ble tatt ibruk allerede i 1772. Den nådde opp i en høyde som tilsvarte våre norske pass, og kunne nyttest hele året. Napoleon lot bygge kjørevegen over Simplon 1800 – 1806, og gjennom Gotthardpasset, 2114 m.o.h. ble vegen anlagt 1820 – 24.

Alpevegen ble inngående behandlet i Krags rapport, og kom til en viss grad til å tjene som forbilde for norske høyfjellsveger, og da i første rekke Haukelivegen. Men det var en vesentlig forskjell. Alpevegene ble formodentlig p.g.a rasfaren – bygd i krappe kurver med radius ca 7 m etter vegens midtlinje. I Norge søkte man å innskrenke slyngenes antall ved å trekke partiene mellom kurvene lengst mulig ut. Det kan neppe herske tvil om at den norske byggemåten gjorde overgangen til motorkjøretøuyer enklere.

Fra 1860 og utover kom bevilgningene til Haukelivegen slag i slag. På Hordalandsiden opparbeidet man strekningen fra Skare ( Steinaberg bru) til Elversleite i Røldal i årene 1861 – 1863, og fra Skare til den øvre enden av Oddavatnet ( Sandvinvatnet). Kjørebredden varierte mellom 4 – 6 alen, innskrenkninger på problematiske partier ned til 31/2 alen ble tillatt.

På Telemarkssiden begynte pengene å rulle fra 1866 og utover. Hele Haukelivegen i Brattsberg amt, fra Haukeligrend til fylkesgrensen ved Ulevåvatnet, ble anlagt mellom 1868 og 1876 i 4 – 6 alens bredde.

Så tilbake til Hordalandssiden, hvor vegen ble bygd langs Sandvinvatnet til Bustetun ( Odda) i årene 1873 – 1875, og før arbeidet her var ferdig kom man også i gang med anlegget av vegen fra Elversleite i Røldal mot Haukelifjell. De første pengene ga Storrtinget i 1874, og for 64000 bygde røldølingene 8741 meter veg i Austmannlia i løpet av tre år. Den siste bevilgningen kom i 1883 og lød på 130 000 kroner. For disse pengene opparbeidet man de siste 7735 meter veg mellom Dyrskard og Svandalsflona i årene 1883 – 1889. Kjørevegen over Haukeli var fullført. Det hadde ikke tatt syv år slik Fredrik Stang hadde antydet, men to og tredve. For røldølingene var dette en fordel. En hel generasjon var blitt sysselsatt i vegarbeidet.

Haukelivegen var ferdig til Sørfjorden, men av det som skulle bli fremtidens helårsveg til Haugesund kunne man bare skimte konturene. En høyst provisorisk kjøreveg var bygd gjennom Jøsendalen og ned Rullestadjuvet til Fjæra. Denne vegen ble tatt i bruk i 1877, forsynt med plakater fra amtformanskapet med påbud om forsiktig ferdsel. I Rullestadjuvet kan man den dag i dag se spor etter denne kjerrevegen, og forløperen, ridevegen fra 1869. Vegen langs Åkrafjorden, som skulle knytte Haukelivegen med Sunnhordland og Haugesund – halvøyas vegnett ble først åpnet i 1940 årene.

Haukelivegen kom bilen i forkjøpet. Sytten år etter at den åpnet, i 1906 kjlørte den første bilen over fjellet. Syv år senere, 1913, var rutebiltrafikken kommet i gang. Kjørevegen var så velbygd at den klarte å avikle biltrafikken helt til våre dager. Allikevel kom sluttregningen for denne solide vegen, som snart tre generasjoner hadde hatt gleden av, ikke på mer enn 1.656.000 kroner , regnet fra Dalen i Telemark til Odda i Hardanger.

Fint folk i farten.

I 1906 kjørte kong Leopold av Belgia over Haukelifjell. Oscar II hadde tatt Hauklelivegen på forskudd i 1879 da han med 16 personer i sitt følge red over Haukeli til Røldal og dro med kjøredoning videre på den nybygde vegen til Seljestad. Mens kongen spiste på Seljestad stod skysskarene ute i regnet. Da den mette kongen kom ut på verandaen, spurte han skysskarene om de var våte. ”Ja, det må du vel forstå, du som er konge”, svarte en røldøling. Og for det gjeve svaret sikret han seg en snusdåse i sølv.


Haukelivegen - Ragnvald Christenson - ragnv-c@online.no - 916 63 922