Begravd under snøen i over 2 døgn

Ingen hendelse forteller klarere enn raset i Seljestadjuvet, som begrov postfører Gunnar Turtveit i januar 1903, hvor farlig det var å ferdes vinterstid langs Haukelivegen. Kjørevegen var for lengst bygd, men det var nytteløst å søke å holde den oppe. Bare skiene kunne brukes mellom Seljestad og Røldal. I dag går trafikken her uhindret av snøfall gjennom Seljestad og Røldalstunelene under de farligste passsasjer hvor snøen to ganger begrov postføreren fra Røldal. Helårsvegen over Haukeli til Haugesund har fullstendig brutt Røldals isolasjon fra omverdenen.

Kjører man gamlevegen – sommervegen gjennom Seljestadjuvet utenom tunnelene – legger man kanskje i Gorssvingene merke til en bautastein ved vegen: REIST TIL MINNE OM ?POSTFØRER G.TURTVEIT BEGRAVD I 56 TIMER UNDER SNESKRED 3-1-1903 GROV SEG UT MED POSTHORNET Slik lyder innskriften, og posthornet står over teksten.

Hvem var denne postføreren? Hvordan klarte han å holde seg i live så lenge under snøen – enn si grave seg ut ? At hendelsen gjorde inntrykk på samtiden fremgår av Aftenposten som tirsdag den 6. Januar 1903 brakte denne melding på første side.

”Postføreren mellom Odda og Røldal er ifølge et i natt innløpet bureau telegram fra Bergen ikke omkommet. I søndags har han kravlet sig frem til Seljestad til folk. Han kom uten lue og post, men har plantet sin skistav hvor posten er, og beskrevet stedet, så der nå er sendt folk efter den. Det antages ikke at han vil få noen varig mén, skjønt han var meget forkommen. Nærmere enkeltheter er ukjente” Denne hendelsen for 65 år siden er så utrulig at vi formoder nærmerer enkeltheter fremdeles vil interessere.

I 1901 kom det i gang en såkalt bipostrute mellom Odda og Røldal. Posten gikk 3 ganger i uken om sommeren, ellers bare en gang, og vinterstid var det ikke mulig å ta seg frem over Røldalsfjellet uten ski.Gunnar O.Turtveit ble ansatt som postfører. Han var ingen ungdom. Bygdeboken for Røldal forteller at han kom til verden i Suldal i 1846, altså var han 57 år gammel da snøskredet tok han i Seljestadjuvet. Faren var fra Røldal, og dit flyttet Gunnar i 1872 til Turtveitgarden som han overtok. Året før hadde han giftet seg med Gyri Jorebrekk fra Suldal. Sammen hadde de åtte barn, men seks døde som barn eller ganske unge. Det var en tungt rammet hustru som mottok meldingen om mannens skjebne i Seljestadjuvet. Rett før hadde sønnen druknet i Røldalsvatnet.

Den 3. Januar 1903 la Gunnar Turtveit i veg fra Seljestad til Røldal med postskreppa på ryggen og hornet over skulderen. Følge hadde han med en ungutt, Lars Åsen fra Røldal som tjente i Hardanger. Han hadde vært hjemme i julen og så fulgt med posten tilbake til Odda. I Sørfjorden var imidlertid isforholdene så vanskelige at han ikke kunne komme videre, derfor vendte han like godt tilbake til Røldal med postføreren. Det snødde, tungt og vått, og Gunnar forstod nok at det var fare for snøskred. Raset løsnet da de var på veg opp Gorssvingene mot Gorseidet. Gutten fortalte – ifølge Bergens Tidende – at de begge hadde sett snøskredet komme, men at han, som bar skiene sine, fikk sprunget unna raset som begrov postføreren idet han bøyde seg ned for å ta skiene av.

I bygdeboken for Røldal heter det at Lars Åsen hadde hatt noe kluss med en binding, var blitt etter og derfor hadde han unngått skredet. Det får så være.

Gunnar fikk kastet seg fremover da raset tok han, skiene som satt løst på ble borte, og snømassene begravde han. Lars Åsen sprang tilbake til Seljestad og varslet om ulykken.

Folk rykket ut med spader for å lete etter Gunnar på rasstedet. Dagen etter – søndag 4. Januar – kom også hjelpemannskaper til fra Røldal. I alt søkte 22 mann etter den forsvunnede postføreren. Mandag var styrken oppe i 35 mann, men nå hadde man oppgitt alt håp om å finne han i live, og hadde tatt likkiste med. De fant han heller ikke den dagen, og vendte motløse tilbake til Seljestad.

Tirsdag var det meningen å gjøre et siste forsøk på å grave frem Gunnar. 50 mann hadde meldt seg til letningen. Den morgenen overrasket Gunnar en kone nede i Seljestad som var ute og hentet vann til morgenkaffen i grålysningen. Hun trodde hun så et gjenferd. Da raset hadde tatt Gunnar lå han festklemt. Men han hadde ansiktet ned og hadde godt med pusterom. Snart hørte han folk arbeidet over seg.

Det tok til å lysne ettersom de grov. Han skjønte at snølaget var tynt, ga seg til å rope, men ble ikke hørt. Måkerene skuffet snøen tilbake over han; de dro forbi. Han skjønte at skulle han reddes, måtte han berge seg selv. Snøen over skuldrene hadde tatt til å bråne av kroppsvarmen og pusten. Han kunne faktisk røre seg litt. Med mye strev fikk han av seg skreppen og tak i posthornet, som fremdeles hang over skulderen.

Med hornet som redskap grov han seg opp mot lyset. Det gikk uendelig langsomt. Stiv og kald som han var, orket han ikke mye. Først etter at hjelpemannskapene var dratt tilbake til Seljestad mandag ettermiddag var han ute av raset. 56 timar hadde gått siden skredet tok han. Letemannskapene hadde latt en kjelke bli stående igjen på rasstedet. På den fant Gunnar et par ski og tok seg ned til bygda. Aftenpostens melding om at han kom frem til folk allerede søndag er meget forstålig. Ingen kunne vel begripe bat han hadde tilbrakt over 2 døgn under snømassene.

Dagen etter gikk Gunnar Turtveit tilbake over fjellet til Røldal, men først ga han folk beskjed bom hvor postskreppa lå. Posten ble så berget.

Tro nå ikke at han ga opp postføringen. Det var ikke så mange måter å livberge seg på i fattige Røldal. Han unngikk heller ikke snøskredet. En vinter noen år senere ble han tatt av et nytt stkred i Seljestadjuvet, men kom igjen fra det med livet. Ifølge bygdeboka for Odda fortsatte han i ruten over Røldalsfjellet helt til 1908. Røldalsboken vil ha det til at han gikk som postfører helt til 1916, men det kan jo ha vært en lettere rute de siste årene. Etter faren overtok sønnen, Endre G Turtveit postføringen. Det var helt enkelt slik det måtte være.


Haukelivegen - Ragnvald Christenson - ragnv-c@online.no - 916 63 922